Om boken – Før 

April 2004

Jeg hadde sluttet i Orkla, etter 15 år i systemet, med nok penger til å kunne skrive på heltid i noen måneder. En velvillig familie lot meg dra til Peloponnes for å jobbe fram ideen til det som skulle bli min tredje fortelling.

Det viste seg at den hellenske landsbygda ga plenty rom for tanke – den eneste jeg ble kjent med der nede var chéfen på den lokale restauranten. Han hadde jobbet i New York og pådratt seg et konsum av Southern Comfort på Janis Joplin-nivå: Best å spise tidlig på kvelden. 

Etter 14 dager kom jeg hjem med fem mer eller mindre bokbare ideer i pc-en. En av dem hadde arbeidstittel Anarchy in Åmot. Jeg knadde videre på dem i en ukes tid, og da ble det mer og mer klart for meg at det var nettopp Anarchy in Åmot som var historien jeg hadde lyst til å fortelle. Hver gang jeg pirket i den, vellet ideer opp og fram: En fortelling på dialekt, fra slutten av 70-tallet, med punken som bakteppe, om fire gutter og deres siste år på ungdomsskolen, med hormoner i luften, der to band konkurrerer om lederposisjonen i ungdomsmiljøet og møter hverandre i en siste og avgjørende mannjevning den 16. mai.  

Om boken – Under

Fredag 7. mai 2004, kl. 09:55, satte jeg meg foran skjermen. 4,5 timer senere logget jeg av. Da hadde jeg produsert de første 540 ordene i fortellingen. I loggen skrev jeg:

"Jeg begynner skrivingen! Synes ikke det blir særlig bra, ei heller særlig langt, men jeg er i gang."

Slik fortsatte jeg, stort sett hver dag – helg som hverdag.

Det ble tidlig klart at dette kom til å bli en mye lengre fortelling enn noe jeg tidligere hadde gjort: Midt i juli hadde jeg 57.000 ord og var bare kommet til bandets første øving – 14 dager ut i fortellingen. Hvis det fortsatte på samme måte, ville manuset bli over én million ord – tre ganger lengden av Ringenes Herre!

Verre: Jeg følte at jeg ikke hadde grep om HP, hovedpersonen min. Jeg tenkte han skulle gjennomgå en form for transformasjon i boken – fra "hue uten kropp" til en som er i kontakt med sine lidenskaper og drifter – men hvordan dette skulle skje var ikke tydelig for meg. Samtidig begynte jeg å innse at oppgjøret 16. mai (mer enn et halvt år fram i tid, der jeg så for meg at fortellingen skulle slutte) ikke bare kunne handle om de to bandene Anarchy in Åmot og Sultans of Swing. Spillingen av Sex Pistols' Anarchy In The U.K. på Plassen under Modum Cup, hadde satt i gang begivenheter i hele bygda. Jeg måtte la disse folde seg ut, for så å nøste dem opp mot slutten. Anarkiet som var utløst i HP hadde, og måtte ha, sine paralleller i ungdomsmiljøet og i bygda som helhet. 

Etter å ha gjort disse tankene, fortsatte jeg å skrive. Bortsett fra et par, tre milepæler (Grautfesten i desember, konserten på Pilen, oppgjøret 16. mai) hadde jeg ingenting planlagt; jeg lot fortellingen utvikle seg mest mulig organisk. Hver gang jeg kom i stuss om en scene var nødvendig eller passet inn, valgte jeg stort sett å ta den med – tenkte jeg heller kunne kutte når jeg en gang (langt inn i framtiden!) skulle gå i gang med å revidere manus. 

På denne måten ble teksten stadig lengre. Det var bent fram magisk å oppleve hvordan en såpass fri måte å skrive på likevel ga en tydelig konsekvens i måten handling og personer utviklet seg på. HP, som jeg hadde slitt med å få tak på innledningsvis, ble mer og mer tydelig for meg. Jeg forsto at mye av det han hadde sagt og gjort i de første kapitlene var out of character, men i stedet for å gå tilbake og revidere, tvang jeg meg til å skrive videre; få hele historien ned før jeg tillot meg selv å gjøre endringer. 

Så, etter å ha skrevet i ca. sju måneder, begynte ting å gå tregere. Jeg skrev i loggen:

"Jeg er sliten, har daglig hodepine og føler det som jeg stanger; som jeg drar hele (den stadig tyngre) sekken med bakhistorie etter meg – en bakhistorie jeg ikke vet hvordan jeg skal spisse eller styre i mål. "

Det mentale fokuset mitt var i ferd med å flytte seg til slutten av fortellingen. Fram til dette punktet hadde jeg vært mest opptatt av å "åpne sekken"; av å trekke stadig nye hendelser og personer fram. Nå slo erkjennelsen av at jeg måtte begynne å "knyte sekken" inn over meg. Det førte til at skrivingen ble mer alvorlig, på noe vis. Farligere, skumlere. Jeg var kommet dit at jeg for alvor måtte begynne å si hva fortellingen egentlig handlet om. Og ville jeg greie det?

De siste fem månedene av skrivingen fortsatte på denne måten. Jeg greide stort sett å holde samme framdrift som tidligere, men arbeidet var mer krevende.

Dessuten var pengene i ferd med å ta slutt. 1. april 2005 begynte jeg å jobbe igjen. Det betydde at jeg i det videre måtte skrive på tidlige morgener og sene kvelder. Framdriften ble med dette dramatisk mye dårligere. Heldigvis viste det seg at historien min langt på vei var i mål. Den 5. mai 2005 skrev jeg i loggen: 

"I dag er jeg ferdig. Det vil si, jeg var egentlig ferdig i går, men våget vel ikke helt tro det (håpet kanskje at jeg ikke var ferdig også?). Men etter å ha lest det korte avslutningskapitlet om igjen, ser jeg at det hele er over. Historien er fortalt, så godt som jeg er i stand til å gjøre det. Nå får det telefonkatalogtykke manuskriptet hvile i noen uker og måneder, slik at jeg kan glemme det. Til høsten tar jeg det fram igjen. Så får vi tro at det da viser å være en leseverdig fortelling på sidene – og ikke bare noe å gi til papirinnsamlingen."

I slutten av juli 2005 orket jeg ikke vente lenger:

"Over de seneste fire dagene har jeg lest manuskriptet mitt på nytt. Jeg hadde massevis av kvaler vedr. om det var for tidlig og (ikke minst!) angst for at det jeg ville finne ikke holdt mål. Men heldigvis ble det en fin reise."

For å være ærlig var jeg strålende fornøyd! Det hadde blitt en slik bok som jeg liker å lese: Trøkk, driv og humor, med alvor i bunn – hilsen objektiv kilde. Likevel, det var mye å ta tak i. Utviklingen av HP fra "Sweet William" til "Big Bad Bill" (han kom selvsagt aldri så langt) måtte gjøres mer gradvis og nennsom. Fortellerstemmen vinglet fælt i de første kapitlene, og savnet av en tydelig tematisk planke var åpenbar – ikke minst i det lange avslutningskapitlet (16. mai på Gimle). Jeg brukte et par uker til å tenke over alt dette. 13. august 2005 skrev jeg i loggen:

"Jeg tror tittelen på andre skiva til New York Dolls – Too Much Too Soon – er treffende i forhold til hva boka handler om. Avspillingen av Anarchy In The U.K. på Plassen åpner den trykk-kokeren av følelser som de fire guttene er – på vidt gap. Det blir ingen sakte og pen utvikling av ting. De får årene 15-19 på ni måneder. De kastes ut i en serie av årsak og virkning som eskalerer, og som de til slutt verken greier å kontrollere eller overskue."

Og, dagen etter: 

"Den drivende konflikten i boka er Det bestående vs. Det nye – Innsida vs. Utsida, som Perry beskriver det. [...] Hovedårsaken til Anarchys fall, er at bandet utfordrer krefter det ikke kan vinne over. Motkultur vinner bare ikke over Kultur i et Énkultursamfunn; kan ikke tillates å vinne, fordi samfunnets verdisystem og verdensanskuelse da vil kollapse."

Med dette mente jeg at jeg hadde alt jeg trengte for å gå i gang med å revidere manus, men for å få en avsjekk på at jeg ikke var helt på jordet, ba jeg Grete, samboeren min, om å lese det. Hun var i det store og hele enig med meg. Jeg formulerte en liste på tretten revisjonspunkter, og den 17. august 2005 gikk jeg i gang. 

Det ble mye jobb! Jeg tror knapt det var én eneste setning som slapp unna omskriving. Arbeidet tok meg nøyaktig ett år. Da hadde jeg store deler av tiden stått opp kl. 04:30 om morgenen og jobbet i to timer før jeg gikk på den egentlige jobben min – den som ga penger i kassen.  

Men i august 2006 var manuset klart. Da visste jeg ikke om flere ting jeg kunne forbedre i det. Jeg sendte manuset og plata jeg også hadde spilt inn til forlagene Gyldendal, Aschehoug, Cappelen, Oktober og Font. 

Så var det bare å prøve å tenke på noe annet mens jeg ventet på svar ...

Om boken – Etter

Døgnet 26.-27. september 2006 ble et av de merkelige i mitt liv. Jeg ble antatt av tre forlag! Den mest absurde antakelsen kom kl. 21:53:57, pr. sms, mens jeg satt i møte med et konkurrerende forlag:

"Hallo Sturle, vi antar manus. Kan du komme til oss på møte fredag fk? N.N."

Jeg må innrømme at forlagsbransjen gjorde et byks eller to på min private rock 'n roll-skala den kvelden. Og det uvirkelige hadde altså skjedd; jeg måtte velge hvilket forlag jeg ønsket skulle gi ut boken min!

Etter beste evne satte jeg opp vurderingskriterier:

1. Evne til å (hjelpe meg å) gjøre manuset best mulig
2. Evne til å gjøre salget av den ferdige boken størst mulig
3. Evne til å hjelpe meg å utvikle forfatterskapet mitt

Deretter hadde jeg møter med alle tre forlag. Jeg forsøkte å stille alle de vanskelige spørsmål jeg kunne komme på, jeg kritiserte, jeg provoserte. Så gikk jeg hjem og tenkte. Mandag 2. oktober 2006 ringte jeg forlagene og fortalte hva jeg hadde valgt og hvorfor. Det ble Gyldendal som gikk seirende ut. Begrunnelsen var:

- Erfaring med å dra opp debutanter / forfatterskap

- Dyktige på markedssiden

- Fantastisk entusiastiske og offensive i holdning

Etter dette fulgte uker med ytterligere revisjon av manus. Min redaktør, Oddvar Aurstad, mente veldig mye var i orden, men at jeg måtte klargjøre motivasjonene i den siste delen av boka (The Fall). Jeg gikk i gang og fant (til min overraskelse) ganske mye som burde justeres og kuttes – ikke minst i starten, der jeg allerede hadde skjært kraftig. Så ble en "manusvasker" koblet på. Han hadde mange verdifulle innspill på språk og ting som burde endres / kuttes. Jeg tok hensyn til nesten alt. Mandag 6. november 2006 gikk manus til ekstern korrektur.

I mellomtiden hadde vi startet arbeid med design. Jeg er av den mening at de fleste bøker er kraftig underdesignet. Det vil si, så snart man har bladd forbi omslaget og inn i selve teksten, ser de fleste bøker kliss like ut; de utnytter ikke den mulighet til å gjøre boken unik som visuell formgivning kan bidra med. Jeg ville at min bok skulle bryte med dette; jeg ville (ideelt sett) at hver eneste side skulle fortelle at dette ikke kunne være noen annen bok enn Anarchy in Åmot. Forlaget var nok litt engstelige for kostnadssiden ved dette, men Bjørn Kulseth ble likevel satt på jobben, og han løste etter mitt syn oppgaven på en briljant måte. Da jeg fikk se omslag sammen med "ombrukket korrektur" (det vil si teksten satt på boksider, slik de kommer til å se ut i den ferdige boken) var jeg rett og slett lykkelig!

Diskusjonene rundt hvordan soundtracket til boken skulle utnyttes var et annet diskusjonstema. Min opprinnelige idé var å la en CD med de ni låtene bandet spiller inn ligge ved boken (i en plastlomme bakerst, el.). Forlaget var skeptiske til dette, blant annet av hensyn til merverdiavgift (det er mva. på CD-er; ikke på bøker). Vi ble til slutt enige om å gjøre låtene (gratis) nedlastbare fra et eget nettsted – anarchyinamot.com.

Fredag 8. desember 2006 ble en ny merkedag: Cappelen antok Anarchy in Åmot som hovedbok i sin Ny litteratur-klubb. Her er mailen fra Cappelen (som Oddvar videresendte):

Hei Oddvar!

Vi antar Sturle Brustads Anrachy in Åmot som hovedbok i Ny Litteratur-klubben, hvis dere har mulighet til å vente med lanseringen til begynnelsen av mars!

Vi garanterer da et opplag på xxxx eksemplarer.

Ring meg så snart du kan, er så spent! 

N.N.

Men det var ikke over: Tirsdag 19. desember meddelte Bokklubben nye bøker at de gjerne ville ha Anarchy in Åmot som ”tilleggsbok” (altså ikke hovedbok, som er det gjeveste, men like fullt en meget hyggelig julehilsen).

Resten av tiden fram til jul gikk med til de siste runder med korrektur. Fredag 12. januar gikk boka til trykking. Frydblandet skrekk, eller hva det heter ...

Torsdag 8. februar fikk jeg telefon fra Oddvar: ”Den har kommet!” Ti minutter senere sto jeg i redaksjonslokalene, andpusten og med snø i håret. ”Vær så god.” Så holdt jeg den ferdige boken i hendene – en eksplosjon i gult. Et nytt uvirkelig øyeblikk. Den eneste tanken som reiste gjennom hodet var: ”Så tjukk den er!” (Som om 560 sider lar seg komprimere til noe på størrelse med et Donald-blad...)